Midt på den mørkeste vinteren feires det høytid over hele jorden. Bak oss ligger Ramadan og foran oss julen. Hver på sin måte bærer de med seg et budskap om fest og glede,
om lys og håp og om fellesskap.

Men for oss som er samlet her i dag, og for millioner av andre verden over, er det ikke så lett å snakke om fest og glede, selv om det er høytid. Kanskje kjenner vi oss mer hjemme i denne strofen fra julesangen; "Velkommen fra din himmelsal, til denne verdens tåredal..."
Vi bor i tåredalen og har grått denne høsten over barn, søsken, venner som ble tatt fra oss.
Nå er den første smerten borte, noen har kanskje heller ikke flere tårer igjen! Men smerten og savnet kjenner vi - alt blir aldri som før!

Gleden har alltid noe av smerten som følgesvenn. Det er smerten som setter farge på gleden, gir den dybde og nytt innhold. Det kan vi også merke når vi samles for å minnes dem vi har mistet. Plutselig husker vi noe av alt det gode vi delte med hverandre, ja vi kan til og med le av episoder vi nesten hadde glemt. Så skal vi få lov til å glede oss i år også, men midt i gleden glemmer vi aldri sorgen og savnet. Det blir en glede med tårer.

Denne tiden er også familiens og fellesskapets høytid. Vi er fremdeles et fellesskap og vi tilhører en familie, selv om en plass står tom. Da en av mine venner ble spurt hvor mange barn har du, svarte han: Fire, tre her og en i himmelen! Slik er det også med dem vi savner. De er fremdeles en del av gjengen, fellesskapet og familien - men de er gått foran oss over på den andre siden. Det er jo bare en eneste ting her i livet vi vet helt sikkert om fremtiden: vi skal alle en dag gå den samme veien. Memento mori, sa de gamle. Husk du skal dø. Det betyr at livet er for verdifullt til at vi skal kaste det bort. Vissheten om døden skal gi oss kraft og vilje til liv og håp. Det vi viser i dag, er at vi ikke har glemt dem som gikk foran.

Til slutt er dette lysenes høytid. Dette er årets mørkeste uke, men det er nettopp da vi tenner lys. Det første Gud skapte var lyset, fordi han så at jorden var øde og tom, og det var et stort mørke over vannene. Dette var et lys som kom før solen - det var et lys som skapte mening og håp i mørket og tomheten. Dette lyset fra Gud har han gitt til alle mennesker, fordi vi er alle skapt i Guds bilde - uansett hvem vi er og hva vi tror på. Lyset og håpet hører til det grunnleggende ved det å være menneske. Så lenge det er håp er det liv, sa en vis mann. I dag har vi tent lys for å minnes unge mennesker som var fulle av liv og håp. Det flommet over - før alt ble stille. Vi skal bære livet og håpet videre - derfor tenner vi lys. En av de få som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire har sagt: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket. Det er dette vi i kveld har gjort til minne om dem vi savner.