Så lykkelig uvitende man er over hva dagen og morgen dagen bringer.

I fjor høst, den 19 september, skjedde det som alle foreldre frykter mest.
Mitt eneste barn, min sønn Aleksander, omkom i en tragisk trafikkulykke på E6.

Han var passasjer i en bil. Føreren, Camilla, en ung jente døde også.
De var på vei til jobb. Aleksander ville ha fylt 20 år bare litt over to uker etter han døde.
Han hadde hele livet foran seg.

Verden stopper opp.

Man tror ikke det er sant, man får sjokk.
Jeg har alltid trodd at hvis det skulle hende sønnen min noe ville jeg selv dø.
Jeg ville gå inn i en transelignende tilstand og ikke i stand til å ta vare på meg selv.

Det ble ikke sånn. Jeg døde ikke, selv om det var det jeg ønsket,
jeg hadde ikke mer å leve for når min kjære gutt var blitt tatt i fra meg.
Hva skulle jeg her på jorden å gjøre uten han. Han var mitt liv.

Mange av dere som er her i dag har opplevd det samme som meg og vet så altfor godt hva jeg snakker om. Den ulidelige smerten i hjerte man får over å ha mistet noen man elsker så høyt.
Elsker høyere enn sitt eget liv.

Man får uante krefter og en styrke man ikke trodde man hadde.
Og livet går ubønnhørlig videre, det stopper ikke opp.

Mange spurte meg om jeg ikke var sint eller bitter. Fortalte meg hvor urettferdig
det var at akkurat jeg skulle miste Aleksander.
Ja visst var det urettferdig og visst var jeg sint. Jeg skulle gjort hva som helst for å få sønnen min tilbake.
Jeg skulle sparket og slått. Skrevet brev og laget ett oppstyr noen sent ville glemme.
Men jeg ville ikke få Aleksander tilbake, uansett hva jeg gjorde.


Ikke hadde jeg krefter heller til å ta opp kampen for trafikksikkerhet og midt deler av E6, som jeg vet hadde reddet Aleksander og Camilla og mange flere.
Jeg ønsket ikke å bruke de kreftene jeg hadde til å engasjere meg i noe som ikke hadde med Aleksander å gjøre. Det var for sent, han var allerede død.


Jeg ville bruke de kreftene jeg hadde igjen til å ivareta minnene om Aleksander, vise han den siste ære og respekt, hedre hans minne.
Det blir et stort tomrom, både fysisk og psykisk etter den man har mistet.
Det tomrommet ville jeg fylle med alle de vakre minnene jeg har etter min kjære sønn.

Jeg var privilegert som hadde så mange rundt meg, familie og venner.

Alle vennene til Aleksander, som er noen flotte mennesker og ressurs personer.
De satte i gang tiltak og engasjementer for å vise hvor mye de savnet den kjære vennen sin,
som de kalte Spencer.

Det ble en tid som ble minne verdig og Aleksander ble på en måte levende igjennom alt det de foretok seg.


Det er nå snart 5 måneder siden Aleksander omkom. Det har vært en tid med sorg, smerte og en ulidelig savn etter den kjære gutten min.
Hvor jeg bare har vært en skygge av meg selv.

Men det har også vært en tid med samhold og kjærlighet. Omsorg og engasjement som har hjulpet meg og min familie gjennom en vanskelig og sorg tung tid.

Det at vi er samlet her i dag viser at vi trenger hverandre, at vi trenger å markere hendelser som også er vonde, ikke bare gledelige hendelser som fødselsdager og brylluper, men også de dagene som er vonde og vanskelige.
Vi trenger å stå sammen og åpent lyst vise vår sorg, man skal ikke gjemme seg bort for å skjule tårene.